Jeg tror at vi fikk svømming i 3. klasse, og jeg slet lenge med å få det hele til. Vannet var kaldt og bassenget var enormt – 12,5 meter langt. Det betød at en måtte svømme fram og tilbake for å få 25-meter’n. Jeg holdt meg mest på grunna, men med livbelter med to hvite eggformede kuler i endene av en flat snor som gikk rundt brystet, var det mulig å begi se på dypet. En dag skjedde underet på grunna: Jeg fløt og kunne ta noen prøvetak ut på dypet. Så vidt jeg husker var brystsvømming umulig, det var synonymt med med å gå under, så en hektisk kaving med armer og bein, såkalt «hundesvømming», ble løsningen. En dag klarte jeg å tilbakelegge 25 meter på denne måten og fikk merket.
Advertisements
Dette var en av de få fysiske aktivitetene jeg var nesten best i klassen til. Jeg var rimelig klønete ellers. Jeg lærte å svømme i Sveavannet da jeg var seks, og 25 meter i basseng gikk greit.
Distansemerke i gull på ski hver vinter likeså.
Det var adskillig værre med de der idrettsmerkene med kast og hopp løping…
Der klarte jeg aldri så mye som et bronsemerke uansett hvor hardt jeg prøvde.