Fløyte (2402)

Flyktningeleiren PRPC, Bataan november 1982: En gruppe vietnamesiske flyktninger har endelig fått beskjed om at ventetida er over. Alle var lykkelige, både de som skulle reise og de som var igjen. I klassen min hadde jeg to brødre, 12 og 13 år, klassifisert i systemet som UM, Unaccompanied Minor, barn uten foresatte. Foreldrene til begge hadde tatt en sjanse og sendt to  ut på det åpne havet på jakt etter ei framtid. Og det gikk bra, nå skulle begge til Norge.

Like før bussen skulle gå til flyplassen i Manila, tok Tung, den eldste av brødrene, opp ei lita metallfløyte av lommen: «Lærer, denne skal du få. Når du blåser i den, skal du tenke på meg.» Vi klemte hverandre, sa «farvel» og «på gjensyn». Han fant seg et sete på bussen, stakk handa ut av vinduet og holdt fast i handa mi da bussen begynte å rulle. Jeg løp ved siden av et lite stykke før vi måtte slippe taket. Tung og broren dro – jeg og klumpen i halsen ble igjen. Jeg blåser kanskje ikke så mye på fløyta, men jeg ser på den ofte der den ligger i krivebordskuffa. Alt har gått bra med Tung. 12-13 år etter dette fikk jeg besøk av ham, nå ferdig ingeniør og godt integrert i sitt nye hjemland.

Advertisements

Om olafhusby

Språkviter, bestefar, forfatter, forlegger, blogger, reisende
Dette innlegget ble publisert i Fått og merket med . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s