Opaler fra Coober Pedy (1003)

For vel ti år siden hoppet jeg på en slarkete buss i Sidney og endte opp i Alice Springs 14 dager og 4000 km seinere etter å ha vært innom Melbourne og Adelaide. På turen mellom Adelaide og Alice Springs stoppet vi i Coober Pedy. Dette er et av de merkeligste stedene jeg har vært på. På grunn av heten inne i ørkenen ligger meste av byen ligger under jorda. Her er det perfekte boliger med behagelig temperatur. Utsikten er imidlertid ikke den beste, men det ble kompensert med store veggbilder fra Himalaya eller strender på Hawaii.

Når man kjøper tomt og skal bygge hus i Coober Pedy, gjør man det motsatte av hva man gjør i Norge, man bygger nedover. Det gjør det jo litt vanskeligere å se om man krysser nabogrensene. Det fikk en familie erfare som ønsket å utvide stua. De skar seg, ved hjelp effektivt maskinelt utstyr, videre innover fra den lille stua de hadde. Plutselig stod inne et gedigent rom der nabo stod med et fårete uttrykk. Han hadde utvide sin bolig langt over nabogrensen og hadde ikke ventet å bli oppdaget. Som han sa den sovjetiske ubåtskipperen: «Man kan jo ikke se den grense under vann!»

Landskapet rundt byen var perforert av opalgruver på størrelse med en stor brønn. Hvem som helst kunne kjøpe lisens og starte gravingen etter den ultimate opal. Når gravinga var ferdig, ble tein og sand skjøvet ned i hullet igjen. Siden alt va knust tok det mer plass enn opprinnelig, så oppå det perforerte landskapet lå det små kjegleformede hauger. Loven var ellers slik at alt avfall fra gruveindustren, det vil si stein som var tatt opp, knust og saumfart, fritt kunne sjekkes videre av alle. Det gikk historier om en og annen heldiggris som hadde sikret sin framtid ved å finne en oversett opal. De fleste som rotet i dungene, opplevde det samme som meg. Man reiste fra Coober Pedy med noen verdiløse opaler i lomma.

PS: Inne i ørkene er det komplett fritt for trær. Det vil si det var ett i byen da jeg var der – det var av jern. En far beklaget at sønnen aldri fikk klatre i trær, så han tok ramma av et utbrent lastebilvrak, skar den i passende stykker og sveiste den sammen til et tre.

Advertisements

Om olafhusby

Språkviter, bestefar, forfatter, forlegger, blogger, reisende
Dette innlegget ble publisert i Funnet og merket med . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s